Andakt:
Under stabburet gror ikke gresset
Det vokser og gror i prestegårdshagen for tiden.
Busker og trær skyter lange skudd. Løvetann, skvalderkål og soleie truer med å erobre bed og plen. Plenen er forresten et kapittel for seg. Mange nummer for stor for en familie uten tenåringer i huset, men jeg gyver ukentlig løs på den med traktorklipper og gresstrimmer.
Det har noe med stolthet og ære å gjøre, og så den gode følelsen av å se resultater av arbeidet.

Bare ett sted slipper jeg å klippe. Det er under stabburet. Der gror det nesten ingen ting, bare noen brennesler i overgangen til plenen utenfor. Det er ikke jorden under stabburet det er noe galt med. Den er den samme som på plenen, men den mangler to viktige forutsetninger for å gi vekst; nemlig væte og varme.
Jorden er skjermet for regn og sol og da vil ingenting gro.

Kirken og menigheten er inne i en dramatisk og avgjørende fase. Hvert år døpes nær 80% av alle barn inn i kirken. Vi tror at de i dåpen blir Guds barn, får Den hellige Ånd og at troen blir plantet i dem.
Men troen vokser ikke av seg selv.
Det er to helt avgjørende faktorer som må være til stede for at troen skal vokse; trosopplæring og et aktivt støttende læringsmiljø, eller sagt med andre ord: Guds ord og fellesskap i menigheten.

Det dramatiske i situasjonen er at det meste av trosfrøene ligger i skyggen.
Det er lite støtte å finne for troen i et sekularisert og flerkulturelt samfunn. Kun 2-3% av befolkningen går til kirke hver søndag, og søndagsskole og barnearbeid når bare en liten gruppe av barnekullene.

Vi har ingen tid å miste. Vi må handle nå. Vi må gjøre Jesus Kristus kjent for at han kan bli ”trodd, elsket og etterfulgt”, slik det lyder i mottoet for Bjørgvin bispedømme.

Hva er strategien?
Andre får svare for seg. Selv vil jeg formulere det slik:

-Slutt opp om gudstjenesten! La ikke din plass i kirke og bedehus stå tom.
Tomme benker forteller at troen betyr lite i livet vårt.

- Meld deg til tjeneste! Barna og de unge vil garantert komme dersom vi har voksne ledere som gir av seg selv og av sin tid. Det står ikke på barna.

-Fold hendene dine! Uten bønn tørker arbeidet ut. Det finns ingen viktigere tjeneste i meningheten og her kan alle delta; det finns ingen pensjonsalder!

I skyggen under stabburet gror det ingen ting, men under solen og regnet vokser det ganske av seg selv.

Thor Egil Abrahamsen, sokneprest