Dermed får undertegnede i oppdrag å ta en prat med ny-prosten på vegne av menighetsbladet.
Morten er 49 år, og født og oppvokst på Hønefoss. Det er også hans kone, Solrun, og de traff hverandre der i gymnastiden. Gjennom deltagelse i skolelaget og ungdomsforbundet i denne tiden, modnes både troen og yrkesvalget for Morten, og veien går videre til studier
på MF. Så blir det 5 år som menighetsprest i Loppa i Finnmark, og deretter 10 år på Lillehammer, før han de siste 6 årene har hatt vervet som leder av presteforeningen.
- Vil det bli en stor overgang fra organisasjonsarbeid til prostestilling?
Morten tror ikke det. Prostens viktigste oppgaver er å bidra til å skape gode arbeidsforhold for prestene i prostiet, legge til rette gode ytre rammer for arbeidet, og bidra til at prestene trives. Dette har også vært det primære i arbeidet i presteforeningen, finne gode arbeidsordninger for prestene slik at de i neste omgang kan fungere på best mulig måte i menighetene.
Ingen er tjent med slitne og utbrente prester, har presten det bra, vil han eller hun også kunne være en god prest for sin menighet.
Prestene har i mange tilfelle hatt en svært ensom arbeidssituasjon. Noe av tanken bak nye ordninger har vært å muliggjøre mer kollegialt fellesskap for prestene.
Morten er opptatt av at presterollen har endret seg, en mer normal arbeidsordning er nødvendig for at han/hun også skal kunne møte de utfordringene som i dag ligger i familie og samfunn for øvrig.
Dagens prest må også kunne jobbe i team både med staben og frivillige medarbeidere i menigheten.
Men uansett ytre ordninger er og blir prestetjenesten mer enn en vanlig jobb, det er en livsstil, en livssituasjon. Morten snakker seg varm om hvor fantastisk det egentlig er å være prest, å få arbeide på heltid med det som er det aller viktigste i livet, og å møte mennesker i alle livets landskap, både i sorg og glede.
Det han opplever som det aller største, er å få døpe barn, og å se at nye mennesker deltar i nattverdsfellesskapet for første gang. Han sier seg lei for at terskelen til nattverdsbordet synes å være så høy for så mange, for nattverden er så viktig! I tillegg til det vi mottar fra Gud, er nattverden det mest synlige tegn på det fellesskap vi kristne har. Vi kan ikke gjøre alle kristne til gode venner, men i nattverden synliggjøres det dype fellesskapet vi har i vår felles tro.
Til Skien kommer Morten med blanke ark. Selv om han trekker paralleller til barndommens Hønefoss, et industrisentrum med et stort oppland rundt, er både byen og distriktet her nytt og ukjent. Det blir mange nye steder, og ikke minst mange nye mennesker å forholde seg til, og Morten gir uttrykk for at han gleder seg til å bli kjent med både prostiet og menneskene.
– Loppa, Lillehammer og Skien, tre ulike deler av landet, blir forskjellene store?
Selv om de ulike stedene kan trenge ulike ordninger og strategier, er
Morten mest opptatt av at likhetene er større enn forskjellene. For alle steder er det menneskene som står i sentrum, mennesker i spennet mellom sorg og glede, mellom tro og tvil.
Menneskenes spørsmål og behov er alle steder de samme, og det overordnede mål uansett hvilke oppgaver en har i kirken, er at mennesker får se Kristus.
For tiden bor Solrun og Morten i en midlertidig bolig, men snart flytter de inn i en ny-oppusset Skien prestegård, hvor det skulle bli rikelig plass til de to.
To voksne barn følger ikke med på flyttelasset. Solrun har begynt i en ny og utfordrende stilling som barnehagesjef i Sandefjord, og pendler dit hver dag.
Vi ønsker begge to lykke til med nye og viktige arbeidsoppgaver, og ikke minst håper vi de vil trives i Skien og oppleve det som et godt sted å leve og bo.
Liv