| Dette skulle være et julenummer. Med adventstid og lysmesse, med forberedelser til høytidsguds-tjenester, romjulskonsert og nyttårsmesse. Den gladeste og mest stemningsfulle festen i kirkeåret, da folk strømmer til kirken, festpyntet og forventningsfulle og synger ”Jeg er så glad hver julekveld” av full hals og føler seg som barn igjen. Dette blir et annerledes julenummer. 12. november hadde vi en fin kveld i Gjerpen kirke. Vi kalte den ”Gjerpen kirke – en levende billedbok” og hadde lagt ned mye arbeid for å presentere kirken i jubileumsåret. Og mange kom for å høre på. Borghild Løvenskiold beskrev gavene som var gitt til kirken og Magne Kortner fortalte om Immanuel Vigeland og kunsten han skapte, mens Arne Reidar Berge tryllet med lys og fikk kirken til å skinne. Dagen etter: Kirken brenner! Sjokk, forferdelse og et lyn av en tanke: - Er det vår skyld? En overledning, en kortslutning, en glo som ulmet etter kveldens samling? Siden ble det mange underlige tanker. Om kirken og hva den betyr for oss. Kirken er ikke bare en bygning av antikvarisk verdi. Den er et hellig sted, vigslet til gudshus, til møteplass for Gud og mennesker, til et slags bindeledd mellom himmel og jord. Utsmykket og hegnet om i generasjoner, full av bilder og symboler som uttrykker det vi ikke alltid greier å finne ord for. Kirken inneholder så mye av vår historie, våre minner, våre drømmer og lengsler. Vi aner at vi står i en sammenheng, i og med at vi tilhører den samme slekten – nemlig menneskenes. Brannen var ille. Vi ble opprørte og sinte over at noen våget å bryte seg inn i kirken og drive hærverk på den måten. Det føltes som å bli tråkket på, og det var ingen god følelse. Det førte til flere tanker: I 850 år har Gjerpen kirke stått på haugen og ringt fredelig til messe med klokkene. Den har aldri vært herjet av brann før, og den har heller aldri blitt bombet eller skjendet eller sprengt i luften. Det er nok av gudshus som har lidd den skjebnen. Opp gjennom historien og på dagens TV-skjerm. For oss er brannen ingen katastrofe. Kirken vil bli vasket og renset og restaurert, vi får nytt orgel og kan om ikke altfor lenge samles i kirkebenkene igjen. Men vi har fått oppleve et snev av hvordan det føles å bli berøvet en kjær kirke. Og da tenker jeg: Det er like ille om det er en katolsk katedral, en jødisk synagoge, en muslimsk moske, et hindutempel eller et buddhistisk kloster som blir ødelagt. Ethvert samfunn har sine hellige steder og mennesker som er knyttet til sine gudshus med like sterke følelser som vi i Gjerpen menighet. Det er snart jul, og vi skal synge om fred på jord. Det føles som en hån, for verdensfreden virker evig langt unna – som alltid. Kanskje det skyldes at vi krenker hverandres hellige steder? Og at vi glemmer at vi tilhører den samme slekten? Likevel synger vi. For fredsbudskapet har en fortsettelse: ”Fred på jorden – blant mennesker som har Guds velbehag” – og det gjelder for alle. Ingebjørg
|