| – Mormor, er Gud en mann? spør Martine. – Nei. – Er han en dame? – Nei. – Jammen hva er han, da? – Ææh… Mormor får problemer. Hvordan forklarer man Guds eksistens for en fireåring, når man knapt nok greier å forklare det for seg selv? – Gud er… ånd. Det vil si, Gud er usynlig, men han er likevel over alt. Som luft – rundt oss, i oss. Alle steder. – Er han her nå? Mormor nikker. – Er han på kjøkkenet også? Nytt nikk. – Og på badet? Og her i sofaen, og i det store treet ute i hagen og oppe i skyene og inne i det skapet der og under bordet og… Nikk, nikk. – Gud er over alt. – Hva gjør han, da? – Han er glad i oss, og han passer på oss. Husker du vi leste boka om sauen som hadde rotet seg bort fra flokken, og så måtte gjeteren ut for å lete? Han var så glad i den lille sauen sin at han ikke gav seg før han fant den igjen. Akkurat sånn er det med oss også. Vi er som de sauene, og Gud er gjeteren. – Er vi sauer? – Ja, på en måte… Men vi er jo mennesker selvfølgelig, Guds barn. – Er jeg Guds barn? – Ja. – Men ikke du, vel, for du er jo gammel. – En kan godt være Guds barn selv om en er gammel. Er ikke det flott? Laaang og en noe tvilende tenkepause. – Gjør Gud noe mer? – Tjaa… Han skaper liv, får alt til å gro. Alt som er levende, har noe med Gud å gjøre. – Lager han blomstene? – Ja, det er han som får dem til å vokse. – Har han laget meg? – Ja. Du ble skapt av et egg som var inne i mammas mage. – Har han laget løvene og musene og humlene også? – Ja. – Og alle bilene? – Nei, biler er det menneskene som lager. Bilene er døde ting. Menneskene kan lage mange ting, men det er bare Gud som greier å skape noe som lever og vokser. Ny tenkepause. Mormor puster ut et øyeblikk, men Martine er allerede klar for en ny runde. – Kan Gud snakke? – På en måte kan han det. Når vi leser i Bibelen eller hører historier om Gud, er det som han snakker til oss. Da kommer det bilder inn i hodene våre, i tankene… – Jeg hører ingen ting, jeg. – Neei. Ikke med ørene kanskje, men med hjertet. – Med hjertet? Kan vi høre med hjertet? – Njaa… vi pleier å si det. Når vi for eksempel hører om Jesus som var så snill og god, blir vi glade og varme inni oss. Da blir han liksom levende og snakker til oss. På en måte. – Mener du Jesusbarnet? – Jaa... altså… – Du? Skal vi lese i Jesusboka? – Det kan vi godt. Hva skal vi lese, da? – Om Jesusbarnet. Jeg gleder meg til å høre at Jesusbarnet snakker til meg. For jeg har aldri hørt en baby som kan snakke, jeg. Ingebjørg |