Nr. 2 - Juni 2003 - Årgang 53
Diakonalt tilbakeblikk:
Diakonien i reformasjonstiden
Reformasjonen bidro til å fornye diakonien.
Luthers lære om rettferdiggjørelse ved tro alene skapte andre motiver for gode gjerninger. Gode gjerninger som “frelsesvei” og kvalifikasjon for evig liv ble avløst av “tro virksom i kjærlighet”. Lønns-og fortjenestemotivet ble erstattet med troens “frukt”.
Gud trengte ikke gjerningene, men forventet tro,- og samtidig omsorg for nesten!

Som en konsekvens av Lutersk kallsetikk ble arbeidets verdi oppvurdert.
Alt arbeid ble like verdifullt; bondens så vel så prestens.
Dette førte til en viss fornyelse av menighetsdiakonien.
De fattige og nødstedte ble en utfordring for menigheten.

Luthers to-regimentslære førte imidlertid til at at både øvrighet og menighet ble pålagt ansvar for nesten, og det endte med at øvrigheten (staten) tok hånd om diakonien. Resultatet av dette ble ordningen med Fattigkassen.
- Menigheten foretok innsamling til fattigkassen.
- Kassen ble forvaltet av diakonene, men øvrigheten -bystyret - hadde overoppsyn, og tok de organisatoriske og administrative avgjørelser.
- Pengene gikk til de geistlige, -kirkens drift, -skolen, og de fattige og trengende.
- Bare de virkelig fattige dvs. de som trengte hjelp og støtte fikk det.
- Det ble nøye vurdert hvordan hjelpen ble brukt, om den kom til nytte, og om den virket som hjelp til selvhjelp.

Menighetsdiakonien hadde fått en renessanse, men “menighet” ble i realiteten det samme som distrikt- hvor de offentlige myndigheter hadde det avgjørende ord!
Torbjørn - diakon

Tilbake til innholdsfortegnelsen