I årevis har tårnet trukket vann. Det gjør at murpussen skaller av innvendig. Fukten har funnet vei inn til bjelkelaget og råteangrep truer. Om ikke noe hadde blitt gjort, ville forvitringen ha fortsatt og gjort ubotelig skade.
Det er ikke bare kirken som bygg som er utsatt for forvitning. Også kirken som åndelig størrelse kan forvitre. Den kan forvitre læremessig og den kan forvitre på den måten at kirkens døpte medlemmer blir fremmede for kristen tro og liv.
Besteforeldregenerasjonen holder på å dø ut. Det var de som vokste opp med søndagsskole og kristent barnearbeid. Som pugget katekisme og de 10 bud, som lærte å be og synge salmer i skolen.
På et par tiår har dette forandret seg radikalt. Barne- og ungdomsarbeidet sliter tungt og kirken har ikke lenger en dåpsopplæring som når ut til de brede lag.
Dersom ikke noe blir gjort, vil folkekirken være borte om et par generasjoner.
Det er ingen fare med Guds rike. Det er sant det som står i Salme 145.13: ”ditt rike står gjennom alle tider, ditt herrevelde gjennom alle slekter.” Nei, det er folkekirkens fremtid det står om.
Vi kan stanse forvitringen ved at kirkens døpte medlemmer får opplæring og nærkontakt med menigheten og den levende Gud. Hvordan kan dette skje?
Den svenske biskop Martin Lönnebo har skrevet mye om dette i sine bøker. Han er realist, samtidig som han er optimist. Derfor taler han mye om ”Kristendommens gjenkomst.” I en av sine siste bøker peker han ut en vei i fem punkter som han beskriver som: 1. Kristendommens gjenkomst i mitt eget liv. 2. Kristendommens gjenkomst i menighetskjernen. 3. Kristendommens gjenkomst hos dem kirken har en langvarig kontakt med. 4. Kirkens gjenkomst hos skyggesidens mennesker. 5. Dette fører til at: ”Kullene (mennesker som gløder av tro) føres sammen i gudstjenesten.”
Det begynner med kristendommens gjenkomst i eget liv. La oss derfor be med Bror Charles av Jesus: ”Jeg legger mitt liv i dine hender. Jeg gir det til deg min Gud.”
Thor Egil Abrahamsen.