|
Martine er tre år og i ferd med å erobre
verden. Akkurat nå har hun oppdaget
telefonen. Vi fører lange og hyppige telefonsamtaler, for det er mye viktig å drøfte. Ole Brumm for eksempel. Og hvor trist det var at Tigergutt mistet alle stlipene sine. Martine bruker nemlig ikke r. -Jeg klalel ikke å si l, jeg, sukker hun oppgitt, men skravla går like fint fordet. Av og til stanser hun opp og blir helt stille før hun spør forsiktig: -Molmol? El du del inne? Da vet mormor at Martine stirrer på telefonrøret med forundring i blikket. Og plutselig blir mormor like forundret. For det er jo merkverdig å få et liten stemme fra Bergen rett inn i øret. Rene magien. Mormor har levd lenge med telefonen og lært ord som lydsvingninger, membraner og elektromagnetiske koblinger - uten å skjønne særlig mye av det. Men hun så jo at telefonledningene hang der og slang i vindkastene i alle år og tenkte at det er vel samme systemet som i NSB - en slags skinnegang for lyd. Ikke noe rart i det. Nå er telefontrådene borte, og annethvert menneske går rundt med en liten flis av en mobiltelefon mot øret og tar inn stemmer fra nabohuset såvel som fra Indre Mongolia, via svevende satelitter i verdensrommet - som det naturligste i verden. Forstå det den som kan! Selvfølgelig finnes det glupe hjerner som forstår, og selvfølgelig kan teknikken forklares. Men likevel er det eventyrlig at Martine og mormor kan snakke sammen med 45 mil av fjell og vidde og skog og sjø mellom seg. For Martine er verden ennå magisk - ny, spennende, uforståelig. Øynene er blanke og sinnet åpent. En blomst er et under, en fugl et mirakel. Voksne mister etter hvert sansen for mirakler. Blomster og fugler blir selvfølgeligheter. Vi sår blomkarse og forventer at etter så og så mange dager skal det komme opp nye blomkarser. Selvfølgelig. Og vi ser på linerla og nikker: -Der er linerla, gitt. Som om den skulle være noe helt dagligdags. Enda den har fløyet helt til Egypt og tilbake igjen. Bare dette at vi puster og lever, at hjertet pumper blod ut i de tynneste årene - jevnt og trutt i tiår etter tiår, at vi kan kjenne solvarmen, se syrinklasene åpne seg, høre de elleville vårlydene, oppleve barn som vokser ut av skoene og inn i språket, at vi kan smile til hverandre, snakke med hverandre, røre ved hverandre... Forunderlig, spør du meg. Livet er et mirakel. Når en bare får pusset brillene og tenkt etter. Ingebjørg |