Andakt: Tid for nærhet Jeg har ofte stilt meg spørsmålet: Hva er det egentlig som får en menighet til å vokse? For det er jo det vi ønsker og lengter etter, både når det gjelder den ytre oppslutning om gudstjenester og samlinger, og den indre utvikling og modning. Jeg har ingen fasit-svar, men årene som prest på ulike steder har iallfall lært meg litt: – Det viktigste er tilhørighet. Å høre hjemme et sted, er trygt og godt i en urolig tid. Menigheten skal være vårt åndelig hjem, der vi kan komme med både tvil og tro, glede og sorg. Vi må ikke være enig om alt, men skal vite at vi blir lyttet til og tatt på alvor. Vi er nemlig ikke tilfeldige gjester, men vi hører til! Denne opplevelsen av tilhørighet trenger vi å framelske enda mer! – Det neste jeg vil framheve, er fellesskap. Mange lengter etter det, men dessverre får ikke alle oppleve det! «Det er mange omkring deg som frys, ver du eit bål, strål varma ifrå deg!», skriver Haldis Moren Vesaas. Her har vi som kristen menighet en stor diakonal oppgave! Dersom vi ikke makter å skape et åpent, varmt og inkluderende fellesskap, både i mindre grupper og i gudstjenesten, vil vi aldri vokse, men tvert imot stagnere. – Det siste jeg vil nevne i denne forbindelse, heter inspirasjon. Vi ønsker å formidle en tydelig og utfordrende forkynnelse i våre menigheter. Gud taler til oss, og vil ha svar! Men også sang- og musikkmiljøet i menigheten er av den største betydning. Det løfter vår sjel! Dypest sett er det Den hellige Ånd som skaper liv. Å inspirere betyr jo «å blåse liv i». Derfor ber vi om åndens friske kuling over hele kirken. Høres alt dette vanskelig ut? Da har du oppfattet det korrekt! Det handler nemlig om noe så vanskelig, men nødvendig, som nærhet. Våger vi å være nær hverandre? Beste hilsen |