|
Sort var sorgens farge i min barndom.
Damene festet sorte slør til hatten, folk
gikk med sorte armbind for å vise at
nære slektninger var døde. Mannfolkene
hentet fram den mørke dressen som ble
brukt i begravelser og bryllup, og kvinnene
hadde alltid noen mørke klesplagg i
skapet til begravelsesbruk. Sort var en farge man ikke spøkte med. Heller ikke en farge man valgte frivillig. Da jeg kjøpte min første sorte genser, ristet far på hodet og syntes det var å utfordre skjebnen. -Du kan tidsnok få bruk for den fargen, sa han. Det lød illevarslende. Min mor sydde seg en sort kjole da hun passerte førti. Jeg betraktet verket og syntes hun plutselig ble fryktelig gammel og nitrist. -Jeg må ha en mørk kjole til begravelser nå, sa hun. Hun var kommet i den alderen da tanter og onkler og gamle naboer falt fra. Jeg husker fremdeles lettelsen over at dette ikke angikk meg. Jeg og alle mine skulle leve i all evighet. Skjønt evigheten var heller ikke så trygg og evig som en kunne ønske. En mann i nabolaget døde og etterlot seg en sort enke og to sortkledde døtre med hvite krager. Jentene var på min egen alder og hjerteskjærende sørgelig å se. Man skjønte inderlig godt at de hadde møtt DØDEN og SORGEN og trengte all vår trøst og medfølelse. De fikk på en måte et sørgerom rundt seg, der folk gikk litt stillere, snakket litt vennligere og tok litt mer hensyn. Ved at sorgen var synlig, ble også mennesker omkring minnet om livets alvor og forgjengelighet. Det skadet ikke. Selvfølgelig kunne sorgens farge også bli et fengsel. Som f.eks. på sydlige bred-degrader der kvinnene måtte kle seg i enkedrakt for resten av livet hvis de mistet mannen sin. Hårda bud for en ung enke på tyve! Sørgeår var også et begrep som hører fortiden til. Man skulle leve seg gjennom hele året - uten den døde. Se årstider skifte, rive lapper av kalenderen, feire fødselsdager, jul og påske - med en plass tom. Når sørgeåret var omme, hadde man levd 365 dager alene og kunne ikke lenger si: -Jeg husker i fjor på denne tiden, da hun/han ennå levde... Siden har sort blitt en trendy motefarge - og sorgen usynlig. Død og sorg er noe privat som man ikke skal plage andre med. Vi trekker oss inn i oss selv, lukker døra og skriver i dødsannonsen: "Familien ønsker ingen oppmerksomhet." Så svelger vi gråten, hiver innpå noen oppmuntrende piller og later som ingen ting. Best å komme seg i gang igjen, arbeidet venter, hjulene ruller, livet må gå videre. Se, hvor sterke og kjekke og tøffe vi er! Kanskje det likevel ikke var så dumt med et sort bånd på jakkeermet og et sørgeår? Ingebjørg |