|
Det har vært en svart høst. En høst full av hat og vold og ondskap. Denne gangen var det Tvilling-tårnene på Manhatten som sank i grus, angrepet av mørke krefter. Denne gang-en er det over Afghanistan bombene faller. Vi er vant til det. Vant til at krig herjer og hat dreper. Det har vært slik til alle tider, så langt tilbake historien går. Det er menneskenes lodd å leve i en blodig verden og stadig gjøre de gale valgene. Vi har ikke noe problem med å skjønne at ond-skapen lever - i oss og rundt oss. I beste velgående, i beste TV-tid. "Det ondes problem", sier vi og prø-ver å gjøre det til noe abstrakt, noe vi kan diskutere og tilmed lage teologi av. Men det ondes problem er svært så konkret. Det rammer oss midt i fleisen og gjør oss sårbare og utrygge, skeptiske og kalde. Det ondes problem er vi vel vant med. Vi støter på det over alt. Men hva med det gode? Det gode? For det finnes, det også, selv om vi ikke møter det så ofte i TV-reportasjer og avisoverskrifter. Men godheten har vært der til alle tider, så langt tilbake historien går. Det er et under. Mennesker tar fremdeles vare på hverandre, bryr seg. Mødre ammer sine barn, fedre strever for å betale mat og strømregninger. Barn ler, folk hilser og smiler og vil hverandre vel. De dyrker roser og fryder seg over solskinnet, de steller gravene på kirkegården og strør ut solsikkefrø til småfuglene. De passer jobben sin, betaler skatt og er takknemlige for liv og helse. Det er faktisk mye godhet i verden også - hvis vi bare ser etter. Vi burde se etter litt oftere. Det lakker mot jul - godhetens tid. Gud legger hele sin kjærlighet i en krybbe. Verdenssituasjonen var ikke lysere for 2000 år siden enn den er nå. Hatet var like svart og dampende, volden like rå, ondskapen like aggressiv. Men godheten lever - overlever. Midt i råskapen. Fordi den er av Gud, fordi den er Gud. Julens mysterium. Ingebjørg
|