Slik startet livet for Thor Egil Abrahamsen - den nye sognepresten i Gjerpen.
Riktignok kom han seg raskt tilbake til Gamlelandet, men han har fremdeles sitt amerikanske statsborgerskap i behold.
|
Født på Manhatten, døpt i
Sjømannskirken i Brooklyn. Slik startet livet for Thor Egil Abrahamsen - den nye sognepresten i Gjerpen. Riktignok kom han seg raskt tilbake til Gamlelandet, men han har fremdeles sitt amerikanske statsborgerskap i behold. |
|
-Far og mor forlovet seg rett før krigen,
forteller han. -Far var sjømann og seilte ute i alle krigsårene. Derfor ble det ikke bryllup før freden kom. Faren tok med seg sin unge brud og dro til New York. De var der i et års tid, fikk sønnen Thor Egil og dro siden hjem med Stavangerfjord og bosatte seg i Farsund. På farssiden var det sjøfolk på alle kanter. Far og tre onkler var sjømenn, bestefaren omkom på havet. Moren var av solid bondeslekt, hun kom fra den lille bygda Eiken på Sørlandet. -Jeg hadde en fin oppvekst, sier sognepresten. -Det var et sterkt kristent ungdomsmiljø i Farsund, og jeg var aktivt med i Speider’n og Skolelaget. -Du var ikke i tvil om yrkesvalget? -Nei. Helt fra realskolen var jeg bestemt på å studere teologi. Riktignok var jeg ikke sikker på å bli prest, kunne også tenkt meg å være lærer - f.eks.på en folkehøgskole. Men i løpet av praktikum modnet beslutningen om å bli prest. -Og så? -Jeg kom i militæret, som feltprest, og trivdes godt. Etterpå ble jeg kalt til skoleungdomsprest. Det føltes godt - å bli kalt til tjeneste. Først var jeg tre år i Hedmark og Oppland og siden tre år i Kristiansand. Da satte kona foten ned. Vi fikk vårt tredje barn, og da syntes hun det ble for mye reising. - Hva heter kona di? -Ingjerd. Hun kommer fra Larvik og er sykepleier. Vi giftet oss tidlig og fikk to barn allerede i studietida. Da kona skulle komme hjem med første babyen, var jeg oppe til eksamen i kirkehistorie og kun-ne ikke komme fra, slik at mor og barn måtte hentes med stedfortreder. Siden fikk vi en gutt, Knut Tore, som giftet seg i sommer og bor i København. Yngstejenta heter Helga Marie og går på Lærarakademiet i Bergen. -Barnebarn? Stort bestefarssmil. -To stykker. Abrahamsen søkte også på prostestilling i Mandal. Den hadde han nok fått, men en vektig grunn for å velge Gjerpen, var at barnebarna bor i Oslo. -Det hadde vært en mer utfordrende stilling - og dessuten ny bolig, men jeg liker godt å være menighetsprest. -Det har du vært flere steder? -Ja. Først res.kap. i Risør i åtte år, siden elleve og et halvt som sogneprest i Kviteseid. -Nå får du en stor prestegård å styre med. -I største laget, ja. Men vi har en stor en i Kviteseid også. Dessuten er det fem mål hage å slå, hører jeg. Det er også i meste laget. Abrahamsen er en praktisk mann. Han liker å jobbe med hendene, hvis han bare hadde hatt mer tid. Han snekrer, drev en tid med treskjæring, bygget seilskuter - gener fra en bestefar som var møbelsnekker. Mosjon er bra for prester også. Han liker å gå på tur, særlig bærturer - og i Kviteseid har han vært leder for Fjelltrim-gruppa som streifer om i alle fjell. Og så er det dette med båt, selvfølgelig. -Jeg er glad for å komme nærmere kysten. Jeg elsker å reise med båt og har nå tenkt å kjøpe en til eget bruk. -Tre eller plast? -Plast. Det er ingen prest som har tid til å pusse båten i mai. -Hva forventer du deg i Gjerpen menighet? -Jeg forventer at jeg får brukt det jeg har lært, de erfaringene jeg har høstet. Jeg har allerede en god følelse. Det har vært godt å komme hit og hilse på staben. De virker greie, og jeg har blitt tatt vel imot. Og nå gleder jeg meg til å bli kjent med folk. Det er det fine ved å være menighetsprest: en treffer så mange mennesker - i sorg og glede. Ellers håper jeg selvfølgelig at gudstjenesten kan bli menighetens samlingspunkt. Plutselig glimter han til og sier: -Jeg skulle gjerne blitt 150 år - ikke for selv å leve så lenge, men for å se hvordan det går. Jeg er så nysgjerrig på hva som vil skje i det nye årtusen. Mange synes at alt bare blir verre, men jeg er ikke sikker på det. Vi lever i en omskiftelig tid, men Gud er historiens Herre og kan bruke omskiftningene. Jeg tror kanskje at materialismen har spilt fallitt. Vestens hovmod står for fall. Vi lever også i en folkevandringstid, ikke siden romertiden har så mange mennesker vært på vandring. Mange blir urolige av dette, men jeg tror heller vi skal prøve å kikke etter Guds muligheter i verden. -Er det en åndelig lengsel å spore? -Jeg tror det. I Salme 42 står det om hjorten som roper etter vann... Jeg vil gjerne prøve å være en åndelig leder for menigheten. Vi har vært vant til å leve i et homogent samfunn, men slik er det ikke lenger. Derfor gjelder det å være tydelig. Først når vi er klar over vår egen identitet, blir vi trygge. -Trygge nok til å snakke med naboen? -Nettopp. Presteparet kommer til Gjerpen på nyåret. Først skal det feires jul i Kviteseid, og siden blir det avskjed og blomster og takk. -Det er i grunnen bra å slutte av og til, for da får en høre så mange gode ord, sier sognepresten med alle sine bløde sørlandskonsonanter og ler. Ingebjørg |