Vi er underveis mot ny julefest.
Den handler ikke om prinsessen og halve kongeriket. Den dreier seg om Menneskesønnen og den vide jord.
Ikke eventyr, altså, men landfast virkelighet.
Gud tar inn på vår adresse.
Juleevangeliet er en vakker tekst, breddfullt av håp for en angsfylt jord.
Nå har Gud latt høre fra seg. Endegyldig. Han vil vinne oss tilbake. For:"Hans hjerte er, midt i verdensrommets kulde, et uslukkelig bål av kjærlighet" (Kaj Munk).
Jesus viser oss hvem Gud er. Han kommer med fred til en kald verden. Og frost må slippe taket.
For et barn kan smelte hjerter.
Men det er jo ingen fred!
Vi plages av terrorfrykt og krig.
Vi har bak oss en vond høst.
Er julen bare en fredelig parentes?
Noen dagers idyllisk livsflukt?
Og så begynner de 52 ukene som langsomt skal fylle året 2002: Skal det bringe verden ny forferdelse - eller nye forhåpninger?
Lys brenner ned.
Julepapir blir aske i peisens flammer.
Treet visner og slenges rundt hushjørnet.
Julens kunst er å gjennomskue det som blir. Fastholde det som varer når alt annet falmer.
Det som ikke forgår når julen er over, kan aldri kjøpes for penger. For det som varer, er Freden i den tro som favner barnet i krybben.
Dette er den forfulgte fred.
Ikke før var Jesus født, så sto kong Herodes ham etter livet. Et barn mot bajonettene.
År senere får han en lanse i siden der han henger på et kors.
Og vi aner den dype mening i det navn han fikk - Jesus.
Det betyr: "Herren frelser".
Mange finner ikke Gud fordi de søker ham i blindgater.
De er opphengt i et begrep, i et tema for diskusjon. Og da er letingen etter Gud feilslått i utgangspunktet.
Gud er ikke et begrep, men et navn.
Ikke en idè, men en person som bærer Jesu ansikt.
Vårt hjerte er nå hans herberge.
Får han rom denne gang?