|
I denne tida ble skillet mellom geistlige
og lekfolk tydelig, og tjenesten for diakoner
og diakonisser ble først og fremst knyttet til
gudstjenesten. Kristendommen vokste fram innenfor romerriket, men der var ingen sosial lovgivning av betydning. I starten fantes det heller ingen organisert hjelpevirksomhet. Den velgjørenhet som ble utvist kom fra enkeltpersoner - i ny og ne, og ganske tilfeldig. Men i menigheten lød ingen formaning så ofte som oppfordringen til å vise tjenersinn. Dette kom til uttrykk på ulike måter: - Fastens hensikt var innsparing for å ha noe å gi til enker,fattige, eller foreldreløse. - Samtidig ble almissen mindre sosialt - og mere religiøst motivert. De fattige trengte selfølgelig de rikes gaver, men de rike trengte også utfordringen/velsignelsen som de fattige representerte. - Flere kirkeledere hevdet at almisseutdelingen hadde syndsforlatende karakter. I slutten av perioden vokste institusjonsdiakonien fram. - Fattigbespisningen ble lagt til spesielle hus i hvert distrikt - et diakonium, og huset ble etterhvert også brukt til husly for syke, eller folk på reise. - Munkevesenet ble et verdifullt redskap i kirkens tjeneste. Produkter fra klostrene ble solgt og overskuddet ble utdelt til fattige, og til fangene i fengslene. Til ettertanke: De sosiale forhold hos oss er annerledes, "fattigdommen" har et annet ansikt, men forskjellene er fortsatt store. Juletida kan være spesiell tung for mange. Hva gjør vi for å hjelpe? Torbjørn - diakon
|