|
Snipp, snapp, snute - eventyret er ute og festen over, både for de kongelige og alle oss andre. Men det var gøy så lenge det varte, med glitter og stas og glamour. Med fest-pyntet hovedstad og fanfarer, med uniformer og silkekjoler og presisjon i alle kanaler. Og ikke minst med et vakkert og forelsket kjærestepar som midtpunkt - Prinsen og Askepott. Mer eventyrlig kunne det ikke bli. Det er bra for et folk å samles til fest av og til. Vi kjente igjen stemningen fra OL på Lillehammer. Tenk at vi kunne få til noe så stort og fint og stilfullt her i landet. Og attpå til bevare varmen og folkeligheten. Vi har ikke lett for å slippe til følelsene her i nord, men enkelte ganger greier vi det. Det bør helst et OL eller et prinsebryllup til, men da kjenner vi at det dirrer helt ned i hjerterøttene også -enten vi er royalister eller republikanere. Vi blir så rause og glade og godmodige at det er en fryd. Det blir skrevet og sagt mye om monarkiet i disse tider, at det er gammeldags og gått ut på dato, osv. - og det kan så være. Et kongehus vil sikkert få mer og mer pustebesvær i en innpåsliten medietid. Det samme blir sagt om kirken. At den formidler tomme ritualer og tilhører en forgangen tid, at den ikke har noe med moderne menneskers liv å gjøre. Når en av og til blir grepet av "motløshetens ånd", fristes en til å være enig. Men er det sant? Da jeg så på vielsen av kronprinsparet i Domkirken, følte jeg at "motløshetens ånd" på forunderlig vis slapp taket. For dette var nettopp noe som angikk menneskene, både de som satt i kirkebenkene - og alle oss andre. Jeg ble så stolt og glad over å få høre til i en kirke som har så mye styrke og innhold - godt skjult, kanskje, som en perle gjemt i en åker. Kirken greier aldri å stille opp i moteriktige gevanter og hive seg på siste trend, men det skal den heller ikke gjøre. Den skal forkynne evangeliet, slik den har gjort i 2000 år. Og som den gjorde i kronprinsbryllupet! Kirken taler varmt for det ufødte liv, men menighetene har ikke alltid vært like flink til å støtte alenemødre. Den forkynner nåde for syndere, men menighetene har ikke alltid vært villig til å praktisere tilgivelsen og inkludere de som snublet. Det er til å skamme seg over, men det skyldes at menighetene består av svake, fordomsfulle, engstelige, dømmesyke mennesker - som f.eks. deg og meg. Heldigvis er kirken noe annet og større enn menigheten. Den er bærer av evangeliet. Og dette greide biskop Stålsett å formidle varmt og ekte til brudeparet - og til alle oss andre. Til kronprinsesse Mette-Marit sa han: - Du begynner på et nytt kapitel med blanke ark. Det er jo nettopp dette som er kirkens glade budskap til alle mennesker. Til alle tider. Ingebjørg |