Messen har allerede vart en drøy time når jeg kommer, og ennå er den ikke halvveis. Folk kommer og går, tenner et lys, går fram og kysser et ikon og finner sin plass i mengden.
Røkelseslukten ligger tung i den lille kirken, presten kommer med jevne mellomrom fram fra alteret bak ikonostasen, og svinger røkelseskaret i store sirkler.
Alt er fremmedartet og annerledes, her er ikke orgelmusikk eller preken, men fem godt voksne menn som synger gjennom hele messen, enkeltvis, i gruppe og i vekselsang med presten.
Det er vakkert, og får en til å tenke at den menneskelige stemme kan være det fineste instrument. Jeg forstår ikke ordene, det er bokstavelig talt gresk for meg. Men ingen kan være i tvil om at det er hellige ord som synges, det merkes av det store alvor det fremføres med og av den aktive og ærbødige holdningen menigheten tar i mot det på. Om ordene er uforståelige, er stemningen sterk, og den griper også en nøktern, luthersk turist.
Og så plutselig, gjennom alt det ukjente, lyder det klart og sterkt: Kyrie eleison, Kriste eleison. Og jeg er med ett ingen fremmed lenger, men et inkludert medlem av Kristi store menighet på jord, i fortid, nåtid og fremtid.
Etter messen er det folkefest ute.
Den lille kirken er det eneste som er igjen av landsbyen som tidligere lå her opp i åsen, den nye landsbyen ligger nede ved kysten. Men rundt kirken er det bygget opp en stor festplass, og mange hundre, kanskje opp mot tusen mennesker,fyller opp plassen denne annen pinsedag.
Og festkomitéen har hatt det travelt, opplegget imponerer. Først er det grøt, kokt på stedet i store gryter over åpen ild, så varm kylling med tilbehør, godt innpakket i isopor og fraktet opp fra landsbyen.
Alt er gratis, det er også vinen som bys rundt fra store, femliters kanner. Men colaen må du kjøpe. Og så er det dans etterpå. Barn og voksne, ung og gammel er med. Gamlefar som var så skrøpelig at han måtte sitte under hele messen, lar seg ikke be to ganger når det spilles opp til dans. Den oppmurte danseplassen blir snart for liten, plassen rundt må tas i bruk. Det danses tradisjonell dans i lange rekker med stor glede og intensitet. De dansende utstråler en slik livsglede at en inneslutta nordboer blir rent misunnelig.
Ikke alt ville være direkte overførbart til neste menighetstur til Luksefjell, men jammen kan det være noe å lære her.
Liv Eriksrød