|
Noen ganger - når striden og spetakkelet innen kirken blir for ille - får jeg lyst til å melde meg ut. Dundre kirkedøren igjen og si takk for meg. En så trangbrystet kirke kan umulig ha noe med evangeliet å gjøre, her er der bare spissfindig teologi og beinhard rettroenhet, museumsstøv i krokene og så lavt under taket at du får kul i hodet hvis du retter deg opp.
Jeg må bare tilstå at jeg tenker slik noen ganger. Med rette, kan jeg gjerne legge til. Men. Skulle noen finne på å jage meg ut av kirken, ville jeg klamre meg fast til kirkebenken så knokene hvitnet. For den kranglete og klønete og ubehjelpelige kirken er nemlig min. Den er mitt hjem. Jeg har samme forhold til kirken som en tenåring til sine foreldre: Far og mor er de teiteste i verden, de skjønner ikke bæret og har aldri vært unge. Men når kjæresten slår opp, vennene svikter og verden ramler sammen, er det godt å ha noen å komme hjem til, noen som trøster og hele tiden har skjønt mer enn en ante. Derfor denne kjærlighetserklæringen - til kirken, og spesielt til Gjerpen kirke. Dåpen var første møte med kirken. Der ble det lagt en grunnvoll, som jeg stoler på ligger der fremdeles. Gud er kjent for å bruke solide materialer. Selv hadde jeg ikke mye å bidra med. Tre-fire år senere begynte jeg å bli mer hjemmevant i kirken. En søndag da presten stod på prekestolen, snek jeg meg ut på kokosløperen i midtgangen og stupte kråke. Min stakkars mor rødmet av skam, for det var i de dager da småpiker skulle sitte pent og stille på benken med sløyfe i håret. Søndagsskolen var en selvfølge. Vær og føre spilte ingen rolle. Og vi gikk selvfølgelig, over jordene, langs krøtterstiene og opp til Sæland. Da var det storveg rett fram. Vi hadde med sangbok, tekstbok, stjernekort og en tiøre eller to til kollekten. Dette var før plastposenes tid, så vi jenter hadde skuldervesker på skrå over magen. Hvordan guttene fikk med seg bøkene, aner jeg ikke, men det skulle ikke forundre meg om de glemte dem hjemme. Å komme inn i kirken, var høytid. Vi senket stemmene, tok av luene og fant våre faste plasser. Waldemar Høgli, kirketjeneren, drev og fyrte i de høye, svarte ovnene - kledd i mørk dress, rak i ryggen og sølvgrå i håret. Om vinteren stod ovnene og durte og varmet så malingen flasset av på de nærmeste benkene. Først var det stempling av kort. Utstyret lå i det lille hvelvet i koret, og lykkelig var den som fikk være med og lukke opp den fine døren, hente ut stempel og stempelpute og kanskje tilmed stemple røde stjerner i kortene som ble rakt fram av viftende hender. Dette var før gullstjernenes tid. Men Jesus-kort hadde vi. For ti røde fremmøter fikk vi velge et bilde fra Jesu liv. Jesus i hvit kjortel og rød kappe, med lange, blonde krøller og europeiske trekk. Tekstlesning, "minneord" og sang var felles. Ellers var vi delt i fire klasser - gutteside, jenteside, store og små. Lærerne var sikkert ikke så pedagogiske at det gjorde noe, men de hadde romslige og varme hjerter. Guttene knuffet og jentene kniste, men vi opplevde kirken som et godt sted å være. Taket var høyt oppe, nesten som en himmel, veggene tykke og beskyttende. Altertavlen ulmet i gull, blomstene og menneskene på den hørte til en annerledes verden, men var likevel til å kjenne igjen. Alteret med hvit duk, lys og Jesus på korset - vakkert, høytidelig, underlig. Vi var aldri i tvil om at dette var Guds hus. Men det var også vårt. Her hørte vi hjemme - med barnets selvfølgelige rett. Her ble tanker og følelser dratt oppover mot noe stort og hellig, som ikke var til å begripe, men som fantes likevel. Livet fikk en himmel. Den følelsen sitter der fremdeles. Ingebjørg |