|
Fremtid og håp for alle?! Jeg er kommet i en alder der jeg fort glemmer. Spør meg ikke om detaljer fra det som skjedde i forrige uke. Men var det ikke slik at vi hadde en forferdelig grå og trist høst, med mye regn og lite sol? Og har ikke denne vinteren vært noe av samme slaget? Jevnt over kald og veldig mørk? Mørkt var det når vi dro på jobb, når vi kom hjem derifra, og sannelig var det bekmørkt mens vi var der også. Da stunder vi tida av gårde. Og klamrer oss til håpet om en tidlig vår. "Vi får håpe på en deilig sommer," har vi trøstet hverandre med i lang tid allerede. Håpet gjør at vi holder motet oppe og gjør livet lettere å leve. Derfor er det tungt og vondt å møte mennesker som har mistet håpet. Det kan være godt voksne som har mistet noen av sine nærmeste og ikke eier håpet om å skulle møte dem igjen. Det kan være ektefolk som har mistet troen på og håpet om å komme gjennom krisen i ekteskapet. Det kan være en ungdom som har kommet skeivt ut, og som har mistet håpet om en ny start. Fortvilelsen og mismotet har tatt overhånd. Mange, altfor mange, rundt oss har det slik. Og selv om dette ikke er noe nytt under solen, blir det slått ettertrykkelig fast at stadig flere av oss ikke har håp eller tro på fremtiden. Et av de fineste ord i Bibelen er JER 29,11: "For jeg vet de tanker jeg tenker om dere, sier Herren. Det er fredstanker og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi dere framtid og håp." For noen kan et slikt skriftsted være det som skal til for å komme over en kneik, fatte mot og få nytt håp. Derfor denne andakten. Men for svært mange er det ikke nok. Andre kjenner ikke dette løfterike ordet. De må få høre det av noen. Atter andre kjenner det, men ordet gir dem ikke det håp som det lover. Hva gjør vi som menighet med det? Både som menighet og som enkeltmennesker er det vår oppgave å bringe dette ordet ut der det er ukjent. Og der ordet ikke tenner håp, er det vi som medmennesker som skal tenne håpet hos dem som ikke har noe. Det er for lettvint og unnfallende bare å be Gud tenne håp hos våre medmennesker og selv bli sittende med hendene i fanget. Den enkelte av oss må være med å tenne dette håpet gjennom aktiv handling og tjeneste. Vi håper på en vakker vår og en varm, god sommer. La oss bruke denne deilige tida til å tenne håp hos medmennesker som sliter og varme med dem omtanke og nærhet. Vi kjenner alle noen som trenger det, og vi vet meget godt hvordan vi kan gjøre det. Da blir det framtid og håp for alle. Kjell Skjærum |