|
Å famle seg bakover i historien, er som gå inn i et tåket landskap. Plutselig letter tåken og du får et glimt av en tid, av et sted, av en skikkelse og tror du har funnet et spor. Men i øyeblikket etter kommer tåken sigende på nytt og skjuler omhyggelig sine hemmeligheter.
I bygdeboka for Gjerpen finnes det et utall av slike glimt. Fra Luksefjell for eksempel. På 1100-tallet ble det bygd mange kirker i bygda, hele fem stykker på strekningen mellom Gjerpen kirke og Borgestad. Men nordover fantes det ikke gudshus før øverst i Luksefjell. Luksefjell hørte til Sauherad i de dager. Her hadde sauheringene beiter og seterdrift, og her drev de jakt og fiske. Men noen slo seg også ned og ble bofaste, grenda vokste og etter hvert ville folk ha egen kirke. De reiste den ved Økteren og ga den navnet Haugerud kirke. Og - sier bygdeboka:" Ifølge sagnet var ikke mindre enn fire kvinner i dette soknet så mektige at de alle måtte være til stede i kirken før man torde ringe til messe: Helga på Bestul, Gunhild på Godal, Kirsti på Økter og "Solum- frugo"." Den som kunne lettet på tåkesløret et øyeblikk og møtt disse damene på kirkeveg! I 1350 kom pesten og la Luksefjell øde. På nytt ble bygda bare brukt til beitemark, jakt og fiske av Sauherad-folk. Folketallet steg i landet, og folk så seg om etter ny jord å dyrke for å brødfø seg og sine. Nybrottsmenn slo seg ned i utkantstrøkene - bl.a. i Luksefjell. De første ryddet seg plass på Dale og Fekjan - i karrig jordsmonn og barskt klima. Siden stod Økter for tur. Gunder Knudsen Vestmann startet optimistisk med å rydde seg jord og fikk tilmed tømret opp et hus. Men så var det slutt. Illsinte sauheringer satte i gang en "fantejakt" på Gunder og noen andre rydningsmenn våren 1733. De ble jaget ut av bygda, og husene ble revet ned.Gunder skrev klagebrev til kongen, uten at det hjalp. Striden var ikke over med dette. Sauherad-folk holdt på sine seter-rettigheter, mens rydningsmennene mente de hadde rett til å overta brukene som var lagt øde. Fra Sigdal og Hallingdal kom tre nye bureisere. Karene skulle egentlig utvandre til Amerika med familiene sine og hadde solgt alt de eide. De vandret til fots gjennom Sverige med kvinner og barn og kom omsider til København.Men der var skipene som skulle føre dem over havet, allerede seilt, og de ble sendt hjem på statens bekostning. Nå streifet de om for å finne øde plasser hvor de kunne bosette seg og kom til Luksefjell - i 1738. Men Sauherad-bøndene var ikke nådige. De følte sine fjell-retter truet, og allerede før året var omme, var alle rydningsmennene drevet vekk med hard hand. En av dem, Tord Knutsen, hadde rukket å bygge hus og så rug. Kornet hadde tilmed kommet opp, da han fikk beskjed om å pakke seg av sted. Hvor ble det av dem, tro? Tre familier med en omtumlet tilværelse... Gjemt i historiens tåke. Året etter kom Ellef Sivertsen og slo seg ned på Solum med kone og barn, og "der aktet han å bli boende". En skikkelig stivnakke som etter hvert gjorde livet så surt for sauheringene at de var villige til å betale for å bli kvitt ham. Han forlangte 300 riksdaler for å flytte og fikk god støtte av svigersønnen. Han bodde på Økter-Haugerud og var ikke et hakk bedre. Sauheringene måtte gi tapt. Omsider ble det en viss løsning på eiendomstvistene, og gemyttene falt til ro. Folk ble fastboende, men følte seg mer og mer knyttet til Gjerpen, ikke minst på grunn av Løvenskiolds virksomhet. Jernverket ga arbeidsplasser, det samme gjorde skogen. I 1776 søkte Luksefjell om overgang til Gjerpen. Hovedbegrunnelsen var at kirkevegen til Sauherad var så lang og "meget besværlig saavel vinter som sommer, især for fruentimmer, mest ufremkommelig formedelst store fjeld". At vegen til Gjerpen kirke var vesentlig lengre, lot ikke til å bekymre dem. Slik ble Luksefjell til en del av Gjerpen - ifølge soga. Ingebjørg |