Misjonsinteressen hennes var enorm. Hun abonnerte på Santalen og Misjonstidenet og leste alle misjonsbøker i mils omkrets, og kunne hun få huket tak i en hjemvendt misjonær, var lykken fullkommen.

Ved juletider - med renvasket hus og juletreet på plass, pleide farmor å samle foreningen til festmøte. Damene, for det var bare damer selvfølgelig, hadde alltid med egne mat-pakker, men på julemøtet ble det smurt noen ekstra smørbrødfat og servert julekaker. Og kaffe i ustøe, kløvermønstrede kopper fra Porsgrund Porselæn.

Medlemmene ankom på spark eller til fots i gnistrende kulde. De trakk av botforene og la sine mørke kåper og hatter fra seg på heklesengeteppet i soverommet. Dit ut pleide fetteren min og jeg å snike oss når taleren ble for lang. Da prøvde vi rare hatter og en og annen stivøyd sølvrev, mens latteren boblet innvendig og truet med å eksplodere.

Julemøtet ble godt forberedt. Ikke bare ved ekstra støvtørring og risting av sofaputer. Men i flere dager satt farmor og sang gjennom "Sangboken" fra a til å for å finne noe som passet for anledningen. Vi bodde i annen etasje og unngikk ikke et eneste sangnummer.

Hun saumfor misjonsbladene også, på jakt etter godbiter å lese opp. Særlig var det gjevt med trollmenn som ble omvendt og kastet alle tryllesakene sine på bålet eller fattige barn som ble satt ut i skogen til ville dyr og reddet i siste liten av en omvandrende misjonær. Og hvis kveldens misjonærgjest kunne bidra med egne historier, ble samværet en stor opplevelse for misjonskvinnene. Da gikk loddsalget strykende.

Det er lett å fleipe med mørkkledte misjonskvinner som strikket ullstrømper til hedningebarna i Afrika, men jeg gjør det ikke. Misjonsinteressen deres var både ekte og imponerende, og det står respekt av engasjementet og offerviljen. De hadde ikke så mye å rutte med, disse damene, men likevel la de til side litt av husholdningspengene, øremerket til misjonen. Noen kom med "eggpenger" - inntekter de fikk fra "misjonshønene sine. Og alle hadde et håndarbeid på gang, de heklet og strikket og sydde ting som skulle loddes ut på den årlige basaren.

Misjonsforeningene var et pustehull for mange kvinner. De kom sammen og fikk prate med hverandre, de opplevde et pust av den store verden utenfor, og de følte de var med på noe stort og viktig: å sende misjonærer til hedningland - for å forkynne Guds ord og hjelpe dem som hadde det vondt.

Verden var enklere i farmors tid. Hun hadde aldri hørt ord som kulturimperialisme og kulturkollisjoner og misforstått u-hjelp. Hun kjøpte lodd i tillit til at hver krone gikk til mat og skrivebøker til fattige barn i Afrika og oppdaget aldri at mye av pengene forsvant i administrasjonens tåkete landskap - trygder og avgifter, markedsføring, utstyr, styrehonorarer og reisegodtgjørelser - alt det en moderne verden fører med seg av utgifter.

Farmor trodde at hvis bare lille, svarte Sambo fikk på seg dress og slips, ville han slutte med å slå på trommen sin og begynne på søndagsskolen og bli lykkelig. Men vegen var lengre og mer kronglet enn som så. Det skjønte vi etter hvert.

Tiden for farmors misjonsforening er ute - dessverre. Den døde ut med farmor og hennes svartkledte venninner. Og hva har kommet isteden? Ikke særlig mye, er jeg redd. Hvor er omsorgen og gløden for fattige på den andre siden av jordkloden? Vi ser dem i TV-ruta hver kveld og rister bildene av oss, overlater saken til Kirkens Nødhjelp og Norad.

Farmor tenkte ikke slik. Men så tilhørte hun også en forgangen tid. Vi lever midt i den store forvirringen og later til å ha vanskeligere og vanskeligere for å forstå slike gammeldagse ord som tjeneste, kall og nestekjærlighet.

Ingebjørg