Nr. 3 - September 2000 - Årgang 50

En tanke på skrå:
Den røde ballen
Innunder jasminbusken fant jeg den røde ballen, gjenglemt fra i sommer.
Husken henger stille og melankolsk i bjørketreet, ingen susende rasling oppe i løvet fra brune guttelegger som sparker fra, ingen hoiende latter som triller utover hagen.
Den slitte plenflekken under husken har så smått vokst til igjen, og roser og margueritter som stadig fikk en fotball i blomsterhodene sine, overlevde sommerens tumulter, men begynner nå å preges av regn og alderdom.

Sommerlydene er forstummet, fargene falmet, duftene svekket, fuglene samler seg i flokker og diskuterer strakeste reiserute mot sør.
Ingen bare bein i gresset lenger, ingen ville hvin og sprutende hageslanger, ingen lange, lyse kvelder med pølser på grillen og små krav til vasking og leggetid.

Det har blitt så utrolig stille - i hage og hus.
Barnebarn og sommergjester har dratt sin veg, og tiden er inne for den store melankolien.

Jeg setter meg i en hagestol uten pute og blir kald i baken, mens jeg stryker over den glatte ballen.
Gressløken har gitt seg, den gylne hveteåkeren er forvandlet til grågul ljåstubb, ripsbuskene er tomme. September.

Enda en sommer har forsvunnet fra livet mitt. Jeg legger stadig flere bak meg og har færre forut. Det er ingen lystelig tanke. Men samtidig ikke så skremmende som en skulle tro. Snarere: slik er det bare. Vil en leve, må en også godta spillereglene - forandringene og tidevervene. Livet kan aldri leves bakover.

Sommer går over i høst, og godt er det, for hvem ville holde ut med en evig, ståkete sommer og en evig, urolig ungdomstid. Kveldene mørkner på vår kant av kloden, skolene starter opp, vi tyr snart innendørs med stearinlys og raggsokker og synes det er helt i orden. Godt å få litt varme i ovnen igjen, godt med en smule opprydning etter heisatiden i sommer, godt å få samlet seg om en bok, om en tanke, om en samtale, om et møte...

6-åringen ringte forleden.
Han begynte på skolen for noen uker siden med ny ransel på de tynne skuldrene, en sped spire på skolevei med pennal og matboks og stor optimisme. Hjemmeleksen er tegnet ferdig, og skolen er fremdeles ny og spennende.

- Kjempegøy! kvitret han i telefonen.

Mormor i hagestolen grøsser litt, for hun vet noe om vegen 6-åringen har gitt seg i kast med. Hun folder hendene over den røde ballen i fanget og prøver å ikke engste seg. Den vesle skolegutten skal ut i farlig terreng. Livet er farlig - livsfarlig, men også spennende, utfordrende, flott. Vi ville ikke vært det foruten. Og nå er det guttungens tur til å stupe uti, drevet av undring og nysgjerrighet, av en sult på fremtiden, av tro på mulighetene. Slik er livskreftene podet inn i oss.

Men de avtar med alderen.
- Alt har sin tid, sa Forkynneren en gang i tiden.

Vinden har begynt å romstere i buskene, og luften er skarpere. Kanskje best å trekke innendørs og sette over kaffen. Skjønt..? Der slapp sannelig sola gjennom skylaget, den varmer over ryggen og får petuniaene til å flamme. Kanskje det går an å ta kaffen ute likevel?

Og huske på å ta inn den røde ballen
- til neste sommer.

Ingebjørg


Tilbake til innholdsfortegnelsen