- Jeg var alltid dugelig forberedt, sier hun.
- For unger har jeg respekt for. Der nytter det ikke å komme med noe tull. De skulle lære noe også, det var jo en skole. For eksempel skulle de huske minneord og tekst fra forrige gang - og sanger.
- Og ungene kom?
- Kom, ja! Jeg tror jeg tør si det var 99% deltagelse. Hvis en ikke møtte opp, kunne jeg skrive "s" i møteboka, for da var ungen syk.

Søndagsskolen i Valebø var ikke et slikt sted ungene stakk innom en gang eller to for å stille nysgjerrigheten. Neida, her gikk de på søndagsskole til de ble konfirmanter. Da fikk de sølvskje på adventfesten og godord med på vegen av Ingerid. Fremdeles følger hun med søndagsskolebarna sine - selv om de har blitt voksne.

- Tenk, ei av jentene kommer innom med en blomst til meg hver lillejulaften, og nå har hun blitt 28 år. Er det ikke rørende? sier Ingerid.

Ingerid ble tidlig enke. 45 år satt hun igjen alene med tre barn på 11, 12 og 14 år - Ingunn, Rune og Håkon. Tøffe tider. Rune rakk såvidt å bli 27. Da døde han av kreft.

- Du har hatt mye død rundt deg?
- Ja. Men enda så mange jeg har mistet, har jeg ingen å sørge over. Savnet er der, selvfølgelig. Det kommer bestandig til å være der. Men jeg sørger ikke over dem.

Vi snakker om døden, om hvordan vår tid fornekter den. Vi skal helst være unge og spreke og rynkefri bestandig. Døden skal ikke finnes. Vi prøver å late som ikke den er der.
- Jeg skremmes ved å snakke om døden, tilstår Ingerid. - Men jeg vil venne meg til den også, for er det noe som er sikkert her i verden, er det at vi skal dø.

- Du mistet mann og sønn...
- Og søster, venner...

- Det kan være vanskelig å finne noen mening. Du gav ikke troen på båten?
- Nei. Jeg har rast og protestert, men endte med å si som Peter sa til Jesus den gangen: "Hvem skal vi gå til?" Vi har ikke noen andre å vende oss til. Ikke noe annet som holder.

- Men vi har lov til å klage?
- Åja. Til å gråte og klage og rase. Gud tåler det. Men vi skal også huske på at døden er porten inn til livet. Det er så mange jeg gjerne vil treffe igjen, og jeg sier til de unge: "Styr skuta rett, så vi en gang kan være sammen - heile tida."

Ingerid har ofte vanskelig for å sove.
- Men jeg liker å lese, og det finnes heldigvis så mange gode bøker, sier hun. - Langt på natt, når jeg slokker lyset, ligger jeg og tenker på den ene og den andre. Jeg har ei liste med navn som jeg legger fram for Gud. Selvfølgelig vet jeg at han kjenner til alt og alle, men jeg liker nå å minne ham om lista mi.
Og den lista blir ikke mindre med tida, må du tru.

Ingrid har vært organist i Valebø i 35 år.
Men nå syntes hun det kunne være nok. Nå ville hun gå til kirke som vanlige folk, uten å måtte sitte på orgelkrakken. Før jul ble det holdt grautfest på grendehuset, og Ingerid trodde dette var den tradisjonelle adventfesten. Men så spratt kirkeverge og sogneprest opp etter tur og holdt taler for søndagsskolelæreren og organisten og alt-mulig-mennesket Ingerid. Det var så hun nesten sank sammen under bordet.
Og som om ikke det var nok: Rektor kom slepende inn med en flott utelampe i smijern - med hilsen og varm takk fra bygdefolket.

- Det var så altfor mye, sier Ingerid. - Jeg er ikke typen som tyr til tårene så lett, men da holdt det hardt, gitt.

Noen passiv pensjonisttilværelse blir det neppe nå heller. Barnebarnet trenger kos og pass og et mormorfang. Så er det slekt og venner og naboer, som også kan trenge litt omtanke og en håndsstrekning av og til. En behøver ikke å sitte med hendene i fanget om en drar på årene.

Og så er det denne lista, da...

Ingebjørg Dahl Sem