|
Marta Maria-skolen
- Gjerpen Menighets misjonsprosjekt Marta Maria-skolen har nå startet sitt 22. skoleår. Rart å tenke på at blant de første elevene kan det være bestemødre nå. Spente og usikre kom de til skolen. Jeg husker bl.a. Elisabeth som lengtet så fælt de første dagene. Hun ville hjem. Jeg lyktes med å overtale henne til å bli, og det var knapt noen som gråt mer enn henne da hun skulle hjem etter fullførte 2 år. Eller Jhumbi som ikke fikk plass da hun søkte. Hun fikk aldri brevene om at hun måtte prøve neste år, så da skoleåret startet, stod hun der. Ei jente fra samme landsbyen som skulle gå 2. året, hadde henne med. Vi kunne ikke sende henne hjem igjen den dagen, en hel dagsreise, så vi bestemte at hun fikk være noen dager for å se om en eller annen i 2. klasse ikke kom tilbake. Det hender nemlig at det kommer gifte-tilbud i ferien, og da ryker siste året for noen. Jeg fikk vite litt om Jhumbi etter et par dager. Hun kom fra en landsby med ny menighet. Jhumbi hadde fulgt dåpsundervisningen, men fikk ikke lov av faren å bli døpt. Hun gikk i kirken hver søndag i 11/2 år. Hun trodde på Jesus og ba stadig om å bli døpt, men presten ville ikke når faren var imot. Men til slutt gav presten etter, og døpte henne. Da Jhumbi kom hjem fra kirken, var døra stengt og det lille hun eide hadde faren kastet utenfor. Jhumbi måtte bo hos bestemor. Da vi hørte dette, bestemte vi oss for å la henne bli. Etter ei uke fikk vi melding om at ei annen jente i 2. klasse ikke kom tilbake, så Jhumbi fikk hennes plass. Det viste seg at hun var umettelig vitebegjærlig, og vi hadde bare glede av henne på skolen. Ja, minner strømmer på. Jeg hadde brev fra rektor Salomi Murmu i forrige uke. Nytt skoleår stod for døren. Hun var litt bekymret, for av en eller annen grunn var det færre elever ved starten enn vanlig. "Be for oss", skriver hun. Salomi er en dyktig leder, og jeg ser på Marta Maria-skolen som en av bærebjelkene i kirkens arbeid i Bangladesh. Takk for at Gjerpen menighet støtter skolen, og takk for alle bidrag som blir sendt gjennom vedlagre giro. Hilsen Marta Irene Eriksrød |