Nr. 4 - Desember 2000 - Årgang 50

En tanke på skrå:
Julenissen
Jeg har alltid hatt et litt anstrengt forhold til julenissen. Det går helt tilbake til barndommen, for allerede den gang visste jeg at han ikke var til å unngå. Ville en ha pakker - og det ville en jo -måtte en bare avfinne seg med å få julenissen på besøk.

Julekvelden hadde sitt mønster. Bestemor romsterte på kjøkkenet med ribbe og surkål og svettedugg på overleppa, mens bestefar dampet på pipa og gikk i veien over alt. Hvit duk på bordet, pyntet med lys og kristtorn og remser av glitter, beste-serviset og de fineste glassene.

Gjestene kom med kalde nesetipper og tær. Alle juler var hvite og stjerne-klare i min barndom, bilen var nesten ikke oppfunnet, så alle kjørte hest og slede eller spark, hvis de skulle noe sted. Dessuten var det kaldt. Vi viklet oss ut av yttertøy og ullbukser i den iskalde entreen som bare ble brukt ved høytidelige anledninger. Julaften var ingen kveld for kjøkkeninngang, og jeg stilte i min beste stas, med sløyfe i håret og lakksko.

Kirkeklokkene kimet julen inn, og festen kunne begynne.
Julemiddagen var verre enn ei 5-mil på ski. De voksne spiste så mye og så omstendelig at måltidet ville ingen ende ta. Far leste juleevangeliet fra den slitte familiebibelen med gullsnitt og gotiske bokstaver. Hyrdene på marken og stjernen på himmelen var plutselig midt i blant oss, med Jesusbarnet i krybben og Maria i nydelig blå kjole - og Josef, som ikke alltid var så lett å plassere. Men han hørte med. Hyrder og vismenn likeså.

Juletreet stod der med levende, dryppende lys festet i klyper til greinene, med norske flagg og gulnet glitter, kurver i sinnrike fletninger og kremmerhus med glansbilder på, litt flatklemte etter års oppbevaring i pappesken på loftet.

Gangen rundt juletreet var obligatorisk i de dager. Hadde vi ikke lange nok armer til å rekke rundt, skjøtte vi på med teddybjørner og skjerf. Far hadde sangstemme og førte an, de andre mullet i skjegget eller ned i blondekraven. Alle vers. Her var ikke tiden og stedet for unnasluntring og kortversjoner.

Men så...
De voksne falt til ro i stolene, og far forsvant i all stillhet. Tiden var inne, jeg så meg rundt etter et sted å søke dekning. Mors fang, selvfølgelig, men så liten var jeg tross alt ikke. Derimot kunne jeg stå tett inntil stolen hennes.

BANK, BANK! mot kjøkkendøren. Kom inn! ropte bestefar rungende, og jeg sluttet å puste.
For der ute gikk kjøkkendøren opp -og igjen, og nå hørte vi subbende skritt over gulvet og DUNK, DUNK fra en stokk. Julenisser brukte gjerne stokk på den tiden.

Uten pust og med vidåpne øyne stirret jeg skrekkslagen mot døråpningen der julenissen om et øyeblikk ville komme til syne. Hadde det vært kriseteam og barneombud den gangen, ville jeg satt i gang alarmen øyeblikkelig.

Julenissen kom, med sekk over ryggen og med stivt, lyserødt fjes, snøhvitt skjegg og tomme øyehull. Øynene var verst. Hullene var svarte, men når nissen kom nærmere, kunne jeg se at de var ikke tomme likevel. Dypt, dypt inne i dem var det noe mørkt og levende som så på meg, så gjennom meg. Hadde jeg vært snill jente i året som gikk?

I mitt 5-6-årige liv hadde jeg allerede mistet mye av troen på julenissen. Jeg visste at det bare var en maske, at skoene tilhørte faren min, den tykke, svarte ulsteren også, at det var bare et spill og en lek. Det vil si: hodet mitt visste det, men ikke resten. Resten ble like vettskremt hver gang, for var det nå så sikkert at det bare var far som hadde kledd seg ut? Øynene hans var ikke så mørke og skumle og lurende som disse inne i masken.

- Er det noen snille barn her? spurte nissen med rusten stemme, og siden det bare var jeg som var barn i stua, forventet han et nikk om ikke annet, enda jeg var ikke så sikker på det med snillheten. De andre voksne kom meg til unnsetning og forsikret nissen om at her var det jenta si som var snill - hele året og vel så det. Her var det bare å begynne med gaveutdelingen.

Etterpå måtte jeg takke. Å ta nissen i handa og neie, var ikke så vanskelig, for handa var stor og varm og minnet om fars. Men å klemme var verre. Jeg lukket øynene og lot kinnet streife det lyserøde, døde pappkinnet til nissen. Det tok et tiendedels sekund, og så var jeg trygt tilbake i mors varetekt. Nissen reiste seg møysommelig og ønsket god jul, så brettet han sammen det tomme putevaret han hadde hatt gavene i og stavret ut med stokken. DUNK, DUNK.

Endelig var marerittet over. Resten var fest og glede. Bestemor kom med jule-kakene - smulteringer og fattig-mann, serinakaker, goro, sirupssnipper, berlinerkranser og peppernøtter. Alle sju slaga og mere til. Bestefar hentet epler som lå ut over loftsgulvet pent pakket inn i silkepapir og spredte ut en duft fra de himmelske hager.

Far innfant seg også og kunne fortelle at han hadde støtt på julenissen ute i gården. Nissen hadde bedt ham så pent om å holde reinsdyrene, mens han var innom med gaver, og det kunne jo ikke far si nei til, kunne han vel?

Ingebjørg


Tilbake til innholdsfortegnelsen